Q235-stål har vært mye brukt i faktisk produksjon, men i noen tilfeller er dens generelle ytelse ikke ideell, spesielt hardheten er ikke nok, noe som resulterer i dårlig slitestyrke. For tiden har det vært en viss fremgang i forskning på å forbedre overflateegenskapene til Q235 stål gjennom ulike overflatemodifikasjonsmetoder. Blant dem har termisk sprøyteteknologi også blitt studert til en viss grad som en effektiv modifikasjonsmetode. Andre termiske sprayteknologier har imidlertid mangler som høye utstyrskrav, komplekse prosesser og harde miljøkrav. I motsetning til dette har oxyacetylen termisk sprøyteteknologi fordelene med enkel produksjonsprosess, praktisk drift og lave kostnader, og har flere bruksmuligheter i faktisk produksjon. Denne artikkelen forsøker å sprøyte et lag med Ni-basert pulver på overflaten av substratet gjennom oxyacetylen termisk sprøyteteknologi for å oppnå et overflatemodifikasjonslag med utmerket ytelse.
Forsøket bruker Q235 stål, som er vanlig i fabrikker. Ni35A selvflytende legeringspulver er valgt som sprøytemateriale. Hovedtrekket er at pulveret inneholder bor og silisium, som har selvdeoksidasjons- og slaggegenskaper. Dens kjemiske sammensetning er:<0.3C, 8.0~15.0Cr, 2.8~3.8Si, 1.5~2.5B, <8.0Fe, and the rest is Ni . Powder melting temperature is 1020~1100℃. The Q235 steel from the steel plant was cut into Φ18mm×12mm cylindrical test blocks using wire EDM. The sprayed surface was a Φ18mm round surface, and then cleaned and sandblasted before use. The prepared samples were thermally sprayed with Ni-based alloy powder by oxyacetylene using a QH-2/h metal powder spray welding torch, with a coating thickness of 0.7 to 1 mm.
Oxyacetylen termisk sprøyting danner et effektivt Ni-basert modifisert lag på overflaten av substratet; det modifiserte laget som dannes har god tetthet, og ingen åpenbare porer og hull finnes under makroskopisk observasjon. Bare spormengder av porer og hull blir observert gjennom optisk mikroskopanalyse. mellomrom. Grensesnittet mellom belegget og underlaget er relativt klart, og bindingsmetoden er i utgangspunktet mekanisk binding, med metallurgisk binding samtidig. Det kan vurderes at bindingsegenskapen er god. Mikrohardheten ble kraftig økt etter modifikasjon, økt med 2 ganger og gradvis redusert langs lengderetningen fra overflaten til matrisen.
